Høst med sommerstemning

Teller karboer – vasker klær – blogger .. og ute skinner sola …… shame on me ..

For det er et fantastisk vær ute nå – får meg til å huske høsten slik den brukte å være. Sol – klar luft – flotte farger – en nytelse som gir et siste påfyll før vinteren er her nok en gang. Prøver å slette de siste årenes “brune” høst’er – med råttne, druknede vekster – sleipe veier og stier …. usj .. Nei – nå må vi nyte dagen(e) med sol og gode temperaturer – for det er nesten sommertemperatur ute her – og fargene .. *sukk*

I går var jeg en svipptur til Kristiansund – eller det er vel å ta I litt .. var vel ikke lenger enn til Amfi Futura rett utenfor .. men rakk å forelske meg allikevel – I et par øredøbber fra Glitter :o)

^{Bildet av øredobbene er Googlet :o)}

Har lenge ønsket meg et smykke med “peace-merke” – men nå vil jeg vel helst ha disse – eller kanskje “JA TAKK BEGGE DELER” :o) Det ble ikke noe kjøp denne gangen – men nå vet jeg I alle fall hva jeg ser etter neste gang .. :o)

♥♥♥

 

På retur fra Kristiansund kjørte vi over Tustna – mange minner dukket opp derfra. For de som har fulgt meg en stund – på de gamle bloggene – så vet de nok at jeg for en tid tilbake var på en slags rehabiliteringstur på Tustna. Det må ha vært den mest opprivende hendelsen jeg har vært med på – ever .. Det var som å bli “kirurgisk åpnet” – for så å bli overlatt til seg selv for å finne ut hva som er galt – hva som må gjøres – og hvordan “sy sammen sårene”. Det var en traumatisk opplevelse som jeg I perioder sliter med å la passere. Jeg lærte en masse om meg selv og andre mennesker I prosessen med å stable meg selv på bena igjen. Var man ikke “enig” I behandlingsmetodene – eller kommet like langt som resten av gruppa – ble man gjort narr av og protesterte man da – ble man bedt om å reise. Behandlingsmetoden I seg selv var nok bra – det grunnleggende var bra og jeg har tro på at det fungerer. Problemet var vel at behandler var utslitt og nektet å innrømme at hun ikke strakk til.

Det er ikke bra når behandler sovner under en samtale med en av deltakerne. Og dette med en som I utgangspunktet slet med å ikke bli lagt merke til/følte seg uviktig.  En annen deltaker hadde store problemer med å oppføre seg som en voksen person – tullet og tøyset – trasset og slengte dritt – og var veldig oppmerksomhetskrevende. Vi var seks personer på denne turen og èn behandler. Nå vet jeg at behandler slet med en veldig vond rygg og at behovet for å strekke ut ryggen (ligge) var stort. Det sier seg selv at det blir for tøft når èn person alene skal oppta all tid og oppmerksomhet fra behandleren. Det ble forventa at vi alle skulle ha kommet like langt til enhver tid. Dette ble vanskelig fordi vi alle hadde forskjellige årsaker til å være der og alle var forskjellige som personer. For meg selv var hovedårsaken et dårlig selvbilde og siden det “å holde fasaden” var det viktigste I mitt selvforsvar – tok det tid å bryte det ned. Behandler hadde ikke kapasitet til å ta seg av de som var “seine” – og var alt I ferd med å skulle bygge opp de som fulgte tidsskjemaet.

En av tingene vi jobbet med var min følelse av ikke å strekke til som forelder – I perioder følte jeg meg som en dårlig mor. Som et ledd I behandlingen kom barna også til Tustna – og under dette besøket hadde en av mine døtre fått høre av behandler at vedkommende godt kunne være besøkshjem for henne. Dette ble gjort bak ryggen min og var noe jeg fikk kjennskap til av andre etter at barna hadde dratt derfra. Hvordan skal en behandler forvente å bli tatt på alvor når vedkommende handler stikk I strid med all etikk og folkeskikk? Hvordan skal jeg tro på behandlers ord om at “joda – jeg er en god mor” når vedkommende I neste øyeblikk tilbyr seg å være besøkshjem for barnet mitt?? Og det bak min rygg og uten å drøfte det med meg først?

Jeg forlot stedet før tiden I protest imot måten ting ble håndtert på – jeg ble beskyldt for å prøve å trekke behandler “ned på mitt nivå” når jeg påpekte at vedkommende virket sliten – jeg forsøkte å vise omsorg – men det var ikke “min oppgave” I følge behandler. I tillegg mente behandler at det var mitt problem om jeg ikke likte måten behandler oppførte seg på – ergo er det liksom helt greit å oppføre seg dårlig fordi det er “andres” problem om de ikke takler det. Når jeg tenker tilbake på hvordan behandler strevde med å vinne min tillit – jeg er generelt skeptisk til folk som er overdrevent optimistiske og hyggelige heeele tiden – ser jeg nå at jeg hadde god grunn til å tvile på vedkommendes hensikter. Mitt førsteinntrykk av mennesker har stort sett alltid stemt – til tross for at jeg gjerne skulle ønske at det ikke var sånn. Jeg strevde med å “overgi meg” og overvinne førsteinntrykket. For behandler var morsom og stort sett en person jeg likte å omgås. Men kanskje mer på et “bekjentskaps-venne-nivå” – ikke som behandler og “pasient”. Det oppstod en situasjon som fortsatt er uavklart for meg som pasient/deltager – men som behandler har avskrevet som en “umulig case”. Det gjør fortsatt litt vondt å tenke på at jeg ble avvist så kort og brutalt – både der og da – og I ettertid. Jeg skrev en lang mail som jeg aldri fikk noen tilbakemelding på. Og dette er mennesker som jobber med menneskesinnet – med følelser på det innerste nivå – som har makt og mulighet til å virkelig skade andre permanent.

Jeg grøsser nesten når jeg tenker på det – det føles litt ekkelt å kjøre over Tustna – men jeg har blitt mye sterkere som person – jeg har blitt  mye tydeligere I mine uttalelser og måte å være på. En gang I fremtiden håper jeg at jeg ikke lengre lar meg påvirke følelsesmessig av det som skjedde der ute. Men jeg vet at jeg har lært mye etter oppholdet – veldig mye .. og jeg har skjønt ting behandler ALDRI vil skjønne!! Jeg vet også at jeg var den eneste som hadde mot nok til å protestere og stå opp for meg selv – jeg ER en snill og grei person – akkurat som du er det – og du .. :o) Til tross for svake perioder og noen mindre bra avgjørelser innimellom :o) Kanskje var dette en suksesshistorie for behandleren tross alt  - hihi ..

Huff – dette ble litt av et følelsesutbrudd – men det gjorde godt å sette ord på det som dukket frem da jeg reiste over Tustna I går. Tror jeg heller vil tenke på de nydelige øredobbene jeg så på Glitter og føle meg fornøyd med at jeg innimellom skriving har fått vasket badet – nesten alt skittentøyet er unnagjort og jeg har til og med vært ute og drukket kaffe og lest I den siste boken I serien om Ayla fra steinalderen; De hellige hulers land. Nå I kveld har jeg tent lys ute – rakk såvidt å tenne lysene og ta noen bilder før ett eneste vinddrag blåste ut alle ni ..

Kanskje det er litt symbolikk I det – nå som jeg har fått ut noe av det gufne som skjedde på Tustna kan jeg kanskje “blåse vekk” de såre følelsene – kanskje klarer jeg å kjenne på alt det fine som skjedde der I steden – for vi hadde mange flotte stunder der ute. Mye fin natur og fantastiske mennesker – sender spesielt en varm tanke til Bjørg – et menneske fullt av kjærlighet og omtanke – tusen takk for varmen og maten :o) 

Har flyttet lysene til et mindre trekkfullt sted – og de brenner fortsatt :o) Håper dere alle nyter helgen og innhenter energi for en ny uke!

KLEM!!!