“Si det til dem du er glad I …

.. si det imens du enda har de!”

JEG ER GLAD I DEG/DERE!!

En tekst av Magnus Eliassen og Kråkesølv, verdt å ta med seg. Vi har vært inne på dette mange ganger her I bloggverdenen – men aldri har det vært så aktuelt og så virkningsfullt som nå etter tragedien som rammet Norge forrige fredag.

Det er fantastisk å se at ungdommen går foran og viser oss andre vei. Vi har en kommende generasjon som vi kan være mektig stolte av. 

Mange av oss har slitt følelsesmessig – for hvordan takler man egentlig noe slikt?? Antagelser og forhåndsdømming viste seg å slå tilbake. En ung innvandrerjente ble spyttet på av “norske” voksne kvinner. En ung innvandrergutt ble regelrett banket opp av “nordmenn”. Når det ble kjent hvem som stod bak det hele, ble en god del av oss “etnisk norske” tatt på senga. En litt “flau” stemning bredte seg før man samlet seg og stod sammen som et flerkulturelt samfunn hvor ALLE var rammet.

Selvransakelsens time var kommet!

Kan det være mulig at fremmedfiendtligheten forsvant så og si over natten? Eller undertrykkes den inntil noe som kan berettige den dukker opp? Når dette marerittet først skulle skje – så var det kanskje det beste at det var en “etnisk norsk” mann som utførte ugjerningene?

Hva med denne “wanna-be-tempelridderen”? Hvilke følelser setter han I sving I oss? Får det MEG til å føle meg bedre ved å kalle ham “wanna-be-tempelridder”? Ønsker jeg en slags hevn? Selv om jeg ikke er av de som ble direkte rammet?

Jeg synes følgende ord av Øystein Skogrand beskriver tankene og følelsene mine veldig godt – for denne gapestokken var jeg for – inntil jeg leste dette;

 

MITT HAT OG RASERI .. av Øystein Skogrand:

Hvis det fantes en gapestokk - har jeg villet spyttet på gjerningsmannen og i så fall hvor mange ganger, før jeg har vært fornøyd? Hvis dødstraff fantes, ville jeg vært med å skutt, satt dødssprøyten eller trykket på knappen på den elektriske stol? Hvis giljotinen fantes, hadde jeg trukket i spaken så hodet hadde blitt kuttet av? Hvis steining var tillatt, hadde jeg kastet en stein og I så fall hvor mange før jeg var fornøyd?

 

Sterke men veldig beskrivende ord for hvordan jeg tror mange av oss tenker.

Måten ungdommen I Norge møter dette på – med kjærlighet og samhold – er den ultimate hevn over det som har skjedd. En hevn som slettes ikke er ment som en hevn – som er det I konsekvens – men ikke I handling.

Jeg tør ikke engang prøve å sette meg inn I disse ungdommenes sted – men jeg akter å ta lærdom fra dem. For  min fremmedfrykt – min forhåndsdømming – min toleranse for andre mennesker MÅ det gjøres noe med. Kanskje har jeg alt forandret meg .. det er nesten umulig å ikke bli påvirket av dette I positiv retning.

Norge har blitt omtalt som et av verdens beste land å leve I – nå har vi fått en bekreftelse på det også. Vi har et kongehus og politikere som står side om side med oss I tragedien. Vi har politi, redningmannskap og privatpersoner som gjør alt de makter for å hjelpe og støtte ofre, pårørende og “mannen/kvinnen/barnet I gata”.

♥ Jeg er imponert og jeg er stolt ♥

Ha en fortsatt fin helg – og husk;

gi de du er glad I en klem og si du er glad I dem :o)